Min spiseforstyrrelse

Først og fremst: Sliter du med mye av det samme selv? Sliter du så mye med selvbildet at du dropper måltider? Be om hjelp, det er alt jeg kan si. Snakk med legen din og skaff en psykolog, før du havner så dypt i det at det føles håpløst. Går du på skole og ikke har råd til psykolog, snakk med helsesøsteren din. For guds skyld, snakk med noen som kan hjelpe deg. Og for all del, du kan til og med søke om å få hjelp og støtte av Nav til det. Men ellers - prøv heller å forandre litt på mat systemet ditt, gå på langturer, vær i aktivitet, vær snill med deg selv. Det finnes alltid sunnere måter.. du kommer bare til å føle deg mer elendig av sulting, tro meg. Husk å drikk mye vann også! En siste ting: Spiseforstyrrelser er en "reise" av ubehag og kvalme, hva enn du gjør, ikke gå den veien. 

 

 

Min spiseforstyrrelse. (kan være triggende) 

Jeg ble diagnosert med Anoreksia så ung som 13-14 år gammel. Jeg var ekstremt undervektig, så fikk et valg av min daværende lege, og det var å enten legge på meg et par kilo innen en kort tid, ellers så måtte jeg bli tvangsinnlagt. Jeg klarte utrolig nok å legge på meg, for jeg var livredd av tanken på å bli innlagt. Jeg følte meg ikke direkte overvektig, men jeg var så redd for å legge på meg. Jeg var så redd for å ikke være bra nok, tynn nok, eller fin nok. Jeg ville spise minst mulig, så jeg fant "energien" jeg trengte i brus og snop, som i senere tid har gitt meg tannproblemer. 

Flere år senere ble jeg frisk fra det, men ble fort diagnosert med en ny type - uspesifisert spiseforstyrrelse (EDNOS). Som er ganske likt Anoreksi, men har mye mindre fokus på kroppen min. Greia er at jeg vil legge på meg, mer enn alt annet, men jeg har et veldig dårlig forhold til maten. Det er litt vanskelig å sette ord på, for jeg forstår det ikke skikkelig selv - men blir ofte kvalm av å spise. Jeg utsetter det å spise så lenge jeg kan, og kan gå flere dager på minimalt med mat. Jeg legger meg ofte sulten, bare for å slippe å spise - noe som er veldig alvorlig i seg selv.

For å ikke snakke om side effektene som kommer med det. Jeg skjelver en del, får sure oppstøt, kaldsvetter, sover mye, kan føle meg helt utslitt selv når jeg ikke har gjort noe. Ettersom jeg ikke får den næringen jeg trenger fra maten - har jeg jernmangel -> blodmangel (ble sendt på sykehuset av legen min for jeg hadde så lav blodprosent, det burde vel si litt det), og vitamin mangel - noe som gjør at jeg føler meg konstant kvalm, søvnig, og ofte svimmel. 

For øyeblikket veier jeg ca 44 kilo - og har ligget på en vekt mellom 43 og 47 det siste året. Noe som er veldig undervektig, med tanke på at jeg er 170cm. Men det føles nesten umulig å legge på meg uansett hvor mye jeg spiser - åpenbart for selve problemet mitt, men for at jeg har en høy forbrenning i tillegg. Går opp og ned i vekt hele tiden.

Jeg er i psykisk behandling nå, etter litt over 10 år som diagnosert. Har fremdeles ikke funnet ut hva som gjør at jeg har det, men psykologen min mener at det nok ligger dypt i en traume fra barndommen - og det gir virkelig ikke mening for meg, for hva enn det kan være, har jeg ingen anelse om. Og det kommer nok til å ta en lang tid før jeg klarer å finne ut av det, og deretter bli kvitt spiseforstyrrelsen. Men jeg vil virkelig bli bedre, og ikke minst komme og bli på en normal vekt, og så klart få en sunnere spiserutine. Jeg føler meg så utslitt, så trenger virkelig å bli bedre - jeg skal bli bedre.

Dette er min opplevelse av det, ikke alle har det likt. Og vennen, du er bra nok akkurat som du er. 

Lately,

Lenge siden sist, dere. Tenkte å skrive en liten oppdatering om hva som skjer i livet mitt for tiden. For det første, jeg var hos psykologen min for første gang forrige onsdag, og jeg følte timen gikk veldig bra. Jeg fikk sagt mye av det jeg ville si, fikk rett og slett ut litt av frustrasjonen som jeg føler jeg ikke kan snakke så mye med andre om. Vi skal prioritere å finne ut av hva slags spiseforstyrrelse jeg har, siden jeg ikke har den "typiske", eller hva jeg skal kalle det.. Og ikke minst, fokusere på å bli kvitt den. For jeg blir generelt bedre psykisk og fysisk når jeg har mer kontroll på spise vanene mine. Så skal jeg allerede tilbake nå på onsdag, og jeg er spent på hvordan den timen går også. Håper på det beste!

Psykisk generelt, har jeg en veldig berg-og dalbane periode. Går fra å være en glad og sprudlende person til en sur eller lei så fort. Det er så mye forskjellig som skjer i livet mitt nå, og jeg føler at det blir ganske overveldende. Jeg skal ikke gå inn i detaljer, men kjenner at jeg begynner å bli ganske utslitt av det hele. Men jeg gir ikke opp, det skjer ikke.

Noe annet? Vel, jeg ble 24 år gammel, den 23 februar. Jeg hadde en fantastisk herlig bursdag! Mamma og stefaren min tok meg med ut for å spise på en kina restaurant, så kom mine to nærmeste venninner på kvelden å spiste kake og sånt, det var veldig koselig ♡ Så ble det bursdagsfeiring på lørdagen hos min gode Solveig ♡, og jeg hadde en utrolig koselig kveld. Så har jeg endelig fått fingeren ut å tok endelig en sjanse på å prøve noe nytt, når det gjelder håret. Tok sidecut på begge sidene (begynner å vokse tilbake nå da men) og farget det! Håret skulle egentlig bli blå, men det endte opp med å bli en blanding av turkis, blå og gul. Skal snart farge det igjen, sånn jeg får det som var planen, haha.

Har ikke tatt et skikkelig bilde etter jeg farget håret enda dessverre, så måtte bli snapchat bilder. Jeg legger ut et skikkelig bilde når jeg får farget det igjen! Skal bli blå, orker ikke å ha en regnbue hår så mye lengre, haha.

Deprimert

Jeg sliter veldig psykisk på denne tiden av året. Bursdag-og årsdagene til pappa og søsteren min er rett oppi hverandre, og jeg føler meg helt ærlig som en tikkende tidsbombe. Og jeg kan bli trigget av selv den minste tenkelige tingen. Jeg føler i tillegg at jeg blir en annen person. Jeg føler meg så likegyldig og kald mot andre, selv om jeg bryr meg så mye at jeg kan holde på helt til jeg havner helt i kjelleren. Begynner å gråte helt ut av det blå, og jeg føler meg konstant sliten.

Når jeg sliter ekstra med depresjonen, går det veldig utover spiseforstyrrelsen min også. Her om dagen spiste jeg ikke i det hele tatt, og når jeg først spiser så er det veldig lite, og kanskje bare en gang til dagen. Jeg føler meg så slapp, tung i hodet, kvalm og svimmel.. Jeg vet ikke hvor jeg skal gjøre av meg selv når jeg blir sånn. Blir så selvødeleggende.

Jeg kjenner at jeg er glad for at jeg skal få hjelp til å takle psyken bedre, og første timen min er på onsdagen om to uker. Men jeg er redd for hvordan jeg kan bli etter å ha snakket sånn om vanskelige og dype ting: For det å dra frem ting i underbevisstheten kan fort bli skummelt, ikke minst veldig overveldende. Men det er virkelig på tide å bli bedre.

Pappa hadde bursdag den 8 februar, var innom med beste Monica min å satte et lys til han ♡ Bilde av graven hans er fra tidligere, men føler ikke for å legge ut mørke bilder heller da. Jeg savner deg ubeskrivelig masse, pappasen min ♡

Black & White

I en svart og hvit verden, viste du meg farge. Du er fargen jeg ser, du er fargen jeg føler. Du gir farge bilder mer glede, samtidig som du gir svarte- og hvite bilder mer betydning. Du er den jeg har ventet på, du er svaret på ønsket mitt.

Du får meg til å føle noe. Du gir meg en følelse at ting blir bedre, at jeg blir bedre. Du gir meg håp, styrke, du gir meg kjærlighet. Du lærer meg hvordan jeg kan elske meg selv, samtidig som jeg kan elske deg. Du er ubeskrivelig.

 

(NB: selv om bildene egentlig ikke hadde noe med teksten og gjøre, følte jeg bare for å bruke dem.)

16.01.2017 / 23:08 / personlig / kommentarer (4)

Til dere,

Solveig. Jeg må bare si at jeg er utrolig glad i deg, og jeg er utrolig glad for at vi har fått et så mye sterkere vennskap. Jeg ser på deg som en bestevenn nå, så vær forbredt på mye faenskap fra meg, haha! Du får meg alltid i et bedre humør, stiller alltid opp vis jeg trenger hjelp, og jeg er så utrolig takknemlig for at jeg har deg i livet mitt ♡

Alexia. Du er en så utrolig sterk person, og jeg er så ubeskrivelig stolt over deg ♡ Du har opplevd så mye, og jeg blir helt dårlig av det, for du fortjener så mye bedre enn det! Du er helt klart en av de aller beste menneskene jeg noen gang har møtt, du er alltid så snill og herlig, og du bryr deg så mye om andre. Og du har en så utrolig herlige latter, blir jo helt i hundre når jeg hører den! Og du gjør meg veldig glad, håper du forstår det. Jeg er så utrolig glad i deg, gullet mitt ♡

Monica. Min kjære bestevenn, du er så mye sterkere enn det, og du vet godt hva jeg snakker om. Men jeg er her for deg, som jeg har vært siden dag èn, og jeg vil alltid prøve å få deg i et bedre humør, kjære deg ♡ Jeg er så utrolig glad i deg, selv om du gjør meg veldig frustrert til tider, du vet godt hvorfor. Og, du fortjener bare det aller beste, vennen ♡

Stine. Vi har ikke kjent hverandre så lenge, men du har allikevel blitt en av de aller viktigste for meg. Jeg er utrolig takknemlig for at du kom inn i livet mitt, du er en helt ubeskrivelig god støtte for meg, det håper jeg at du vet. Jeg kan alltid snakke med deg om hva som helst, uten å være redd for å bli dømt på noen måter. Du er en helt fantastisk person, og du fortjener det aller beste, både i livet generelt og i kjærligheten. Jeg er så glad i deg, min lille apekatt ♡

Ting som hjelper meg

De nærmeste vennene mine. Om du hjelper meg med å snakke om dype personlige ting, og/eller rett og slett bare får meg til å le - så er jeg evig takknemlig for deg. Jeg er så utrolig glad i dere - dere vet godt hvem dere er ♡♡ 

Det å skrive. Bare det å ta opp mobilen, ta frem pcen, eller en skrivebok - og sette meg ned å skrive ned tankene mine, meningene mine, eller følelsene mine - er en veldig stor støtte for meg. Jeg begynte smålig å skrive når jeg var på mitt verste, og det ble en slags terapi for meg. Jeg fant fort ut at det hjalp meg veldig. Jeg liker godt å lese, også.

Tumblr. Det å rart å si at en nettside har blitt en så stor hjelp for meg, men man kan alltid være seg selv der. Det å snakke med folk fra andre land, få støtte fra dem. Og ikke minst reblogge bilder og tekster - jeg vet ikke hvorfor, men det er en helt herlig følelse. Tumblr har helt klart blitt min get-away-place, og jeg kunne ikke vært mer glad i siden.

Dyrene mine. De kommer alltid å koser med meg når jeg er langt nede, leker rundt med de, og de hjelper meg veldig.

Musikk. De fleste finner vel en slags støtte i musikken. Enten det er å høre på musikk, synge på sanger, eller skrive sine egne sanger. Jeg hører alltid på sanger som bringer frem følelser, men det hjelper så alt for godt. Sanger med god lyrics, og/eller med masse bass - ah, jeg elsker det. Favoritt artistene mine er uten tvil Ed Sheeran og Angel Haze.

Selvpleie. Jeg elsker å ta en lang og varm dusj, barbere meg, ta hårpleie, ta ansiktmaske, og smøre meg inn med en god fuktighetskrem, så ta på meg komfortable klær etterpå. Ikke minst legge seg i nyvasket sengetøy, så magisk.

Gå på turer. Om det så er alene, eller med andre, eller med hundene mine. Bare det å koble av litt, gå nye steder, eller bare sitte foran havet. Om jeg går alene, med eller uten hundene, hører jeg på musikk også. For å koble skikkelig ut.

Det å hjelpe andre. Det er en av tingene som hjelper meg mest faktisk, bare det å passe på at andre har det bra. Det å få andre i et bedre humør får meg alltid i et bedre humør selv. Jeg liker å vite at jeg kan være en forskjell for noen.

Å ta solarium. Det hjelper veldig på selvbilde, som alltid er en liten hjelp i psyken. Jeg gjør det sjeldent nå for tiden da, men husker hvor mye mer lykkelig jeg følte meg når jeg gjorde det flere ganger i uka. Savner brunfargen også, haha ;-)

Se på serier eller filmer. Egentlig så har det ikke noe å si hvilken serie eller film jeg ser, for jeg kobler skikkelig ut når jeg ser på ting. Jeg takler ikke hva som helst når jeg er langt nede da, men liker noe med spenning i, eller humor.

Dra på en bra fest i blant. Jeg elsker å bare slippe meg helt løst med menneskene som betyr veldig mye for meg. Bare danse rundt, spille drikkespill, bli kjent med nye mennesker, synge masse, ha det skikkelig gøy - ah, det er bare helt fantastisk. Selv om det kan være et sjanse spill, men er som regel bare i et godt humør når jeg drikker, heldigvis.

Ta bilder. Jeg har veldig lyst å bli bedre å ta bilder, da mener jeg typisk fotograf bilder, men bare det å ta med kameraet eller mobilen å finne noe å ta bilde av, er utrolig spennende og gøy. Er veldig glad i svarte og hvite bilder.

Fine sjarmøren min, Prins Ekvador ♡ 

Hvem er jeg?

Jeg heter Lise Elin.  Jeg er 24 år gammel. Lillesøster, med to eldre søstre. Jeg er født og oppvokst i Stavanger. Jeg er 170 cm over bakken. Jeg faller for jenter og gutter. Tante til fire fantastiske jenter. Jeg har to hunder og en katt. Jeg føler meg ikke som et kjønn, jeg føler at jeg er en plass i mellom. Lidenskapen min er skriving, drømmen min er å publisere en bok om barndommen min en gang i fremtiden. Jeg elsker hår og styling. Drømmejobben min er å hjelpe psykiske syke eller rusavhengige mennesker. Jeg er diagnosert med depresjon og spiseforstyrrelse. Jeg har mistet to av noen av de viktigste menneskene i livet mitt. Jeg elsker menneskene og dyrene i livet mitt mer enn alt. Jeg elsker dyr. Jeg er evig frelst av serier og filmer. Tumblr er min -get away- plass.



Jeg er en enkel person med et komplisert sinn. Jeg er min egen verste fiende. Jeg er alltid trist, men er også i et godt humør til
tider. Humøret mitt er en uendelig berg-og dal bane hver eneste dag. Jeg er et menneske, vi er ikke skapt til å være perfekt.

Jeg er meg selv uansett, det er det viktigste.

To the girl I shouldn't love

I will always remember you.
Not the way that you left, but the way that you existed.
I will remember the way that you made my numb heart beat again.
I will remember every single smile you made my way.
And how your eyes glowed with passion with every word you spoke.
I will remember the sound of your voice - Or at least I hope I will (I'm afraid that I won't.)
I will remember the excitement, the positivety and the light that you radiated.
I will always remember the way that you made me believe in magic,
The way you made me believe that the world wasn't so bad after all.
I can't seem to get the experience of you, out of my head.
And years from now, I don't want to remember you with pain.
I want to remember that existing with you was the best priviliege I could have ever had.
I want to remember the way you made me feel alive. I want to remember that every minute with you was worth it, even if you left.

London





Herregud, London er en flott by sier jeg bare! Fikk dessverre ikke tatt så alt for mange bilder av selve byen, for jeg hadde ikke alltid med kameraet, og vi brukte mesteparten av tiden vår på shopping og sånt. Det var utrolig gøy, men litt vel stressende. For det var så mange mennesker, samtidig som det var godt over 20 varmegrader og veldig mye nytt. Men det var kjekt å reise til en ny plass, og det å komme seg bort litt er alltid like kos :-)

Graven til pappa

Var nettopp å besøkte graven til pappa med søsteren min og niesen min. Det var koselig og trist samtidig.

Red & White

Rød, hvit og svart er favoritt fargene mine når det kommer til klær, så dette er helt magisk i mine øyne, haha.

03.03.2013 / 17:17 / bilder / kommentarer (2)

Prins Ekvador

Han er så utrolig nydelig, har ikke ord. Jeg elsker deg, god gutten min!

Deprimert?

Jeg har troen på deg, du kan klare dette. Jeg er stolt av deg. Vær sterk, du klarer dette <3 

12.02.2013 / 22:53 / bilder / kommentarer (6)

Forlat

Ensom og fortapt, redd og forlat.
Er bare noen av ordene du fikk meg til å føle.
Du sa at alt var bra, at jeg gjorde deg så stolt. 
Du så ned på meg, som jeg hadde gjort noe forferdelig.
Du brydde deg ikke om meg, eller om mine følelser.
 Du behandlet meg som dritt.
 Jeg prøvde å gjøre deg stolt, men du så aldri på meg.
 Ingenting var noen gang bra nok, jeg var aldri god nok.
 Det var din oppgave å elske meg uansett, men du brydde deg ikke.
 Jeg har ikke snakket skikkelig med deg, fordi du lar meg aldri.
Jeg er den jeg er, ingen kan endre på det.
Selv ikke du. 


Fra begynnelsen til nå. Det er passe komplisert for å si det mildt.

She only blame herself

Jeg ligger her i sengen min, jeg vil virkelig ikke på skolen. Dem er der. De slemme menneskene. Moren min kommer inn på rommet mitt, å sier at jeg må gå på skolen. Hadde hun bare visst hva som var gale. Men jeg vil ikke være en skuffelse for henne. Jeg vil vise at jeg er sterk nok. Jeg reiser meg opp, og går til speilet på badet. Jeg ser på meg selv, men jeg føler at det er en annen jente. Jeg tar vannet mot ansiktet mitt. Jeg må prøve å se lykkelig ut. Øyene mine er såre etter i går kveld. Det svir på armen min, arrene begynner å bli større å større. Jeg vil ha hjelp, men jeg vil ikke bli sett som den svake jenta. Jeg tar på sminken, og grer håret mitt. Jeg tar på meg favoritt klærne mine, med håp at dagen går bedre. Mamma og pappa står på kjøkkenet, men de vet ingenting om hva som skjer med meg. De tror enda at jeg er den lykkelige jenta jeg var når jeg var yngre. Jeg går til skolen, selv om jeg ikke vil. Dem står der, de slemme menneskene. Jeg prøver å gjøre at dem ikke legger merke til meg. Men de gjorde det. Dem kommer mot meg med et slemt smil. De merker det på meg at jeg er redd og nervøs. Det er jo det de vil. De kaller meg stygge ting, slår og sparker meg. De river opp genseren min, ser arrene mine. Kaller meg for en svak og oppmerksomhetsyk emo. De sier at jeg fikk det som fortjent. De ser ned på meg, imens de ler slemt. Ingen hjelper meg, jeg er helt alene. Dagen går sent. Jeg har vondt i hele kroppen. Jeg vil helst bare hjem, men mor og far må ikke få vite dette. Skoledagen er endelig ferdig, men der står dem igjen. De slemme menneskene. De kommer imot meg, klare til å skade meg. Det er ingenting jeg kan gjøre. De er ferdig, å går smilende bort fra meg. Det gjør vondt. Jeg reiser meg opp, og går hinkende hjem. Jeg kan ikke gråte, må se lykkelig ut. Mamma og pappa merker ingenting og tror alt er normalt som vanlig. Jeg går stille opp på rommet mitt, tar tak i dagboken min, å begynner å skrive ned mine tanker..

"En dag håper jeg virkelig at dette kan slutte. At jeg faktisk kan være den lykkelig jenta jeg later som jeg er rundt familien min. Jeg vil bare at det skal slutte, at jeg kan bli bedre. Jeg orker ikke mer av dette, jeg er virkelig ikke sterk nok lengre. Jeg vil bare at de slemme menneskene skal la meg være i fred. Jeg vil ha det som det var før.. Da jeg hadde venner som var der for meg, som tok meg for den jeg var. Men det blir aldri sånn igjen, for dem fikk meg til å forstå det. Jeg er hatet, for meg, er det er ingen vei tilbake."

Jeg legger dagboken på nattbordet, og legger meg ned i sengen med tårer i øyene. Jeg forstår, at hele verden vil bare at jeg skal forsvinne, ingen ville savnet meg uansett. Jeg finner tauet til foreldrene mine i rote rommet våres, og tar tak i kraken som står på badet. Jeg går inn på rommet mitt, setter på musikk, og lager en knute. Jeg står nå på kraken med tauen i hånden, binder den fast i kroken som henger på taket.. Endelig, kan jeg bli fri - er det eneste som er i tankene mine. Jeg gikk bort den kvelden, for alt ble for mye for meg, det ble for overveldende å leve med.

Hun hadde skrevet et brev til familien sin først:
"Mamma og pappa, jeg har ikke ord på hvor mye jeg skulle ønske at jeg var like lykkelig som jeg alltid later som jeg er. Jeg beklager virkelig for dette, men jeg er i en så sterk smerte, at jeg klarte ikke dette mer. De slemme menneskene gjorde til at jeg ble sånt, at jeg er borte nå. De fikk meg til å føle meg som et ingenting, tok alt og alle i fra meg. Jeg følte meg så alene og tom, hele tiden. Alle kuttene de fikk meg til å påføre på meg selv, alle tankene de ga meg, de ga meg så mange emosjonelle arr. Det siste dyttet, som til slutt tok meg i fra dere. Jeg beklager virkelig, dere aner ikke. Til de slemme menneskene: Tusen takk for alt dere gjorde mot meg. Det gjorde at jeg hatet meg selv over alt. Alle psykiske og fysiske sårene dere ga meg. Dere tok meg fra familien min, dere tok meg fra livet mitt. Jeg håper bare at dere har dårlig nok samvittighet nå, til å ikke gjør det samme igjen mot en annen person. Håper dere er enda like glade som dere var når dere slo meg, sparket meg og kalte meg alle de stygge tingene som dere gjorde. En dag, kommer nok dette til å ta livet av dere. Ha det bra. Jeg elsker dere ubeskrivelig, mamma og pappa. Vær så snill, aldri glem det."

Jeg har skrevet dette selv, for å prøve å få frem et poeng, men jeg oppmuntrer ikke til å handle på noe som helst som er skadelig for deg selv, eller andre. Vis du sliter med noe av dette, vær så snill å be om hjelp. Prøv å bli bedre for din egen skyld, for du fortjener virkelig ikke dette. Vær sterk, du klarer dette, har troen på deg selv - så er du på god vei.

 

16.12.2012 / 04:21 / mine beste / kommentarer (4)

Alene

Jeg våkner opp, helt svett. Hva skjedde i går egentlig? Jeg føler meg helt borte. Jeg ser det snille ansiktet ditt, svakt men så klart likevel. Du ser på meg, og smiler så vakkert til meg. Du ser så glad ut, men allikevel så forvirret. Hvordan har det til seg at ting skjedde som de gjorde? At du, den beste personen i livet mitt måtte bort? Jeg reiser meg forsiktig opp fra sengen, tar på meg buksen og genseren. Jeg vil bare klemme og snakke med deg. Jo nærmere jeg kom mot deg, jo mer uklar ble du. Jeg så deg rett inn i øynene dine, så at du hadde gått i gjennom masse. Du var usikker, som noen skulle ta deg. Du sendte meg et minne av oss, hvor glade vi en gang var. Hvor nære og hvor lykkelige vi var. Jeg var liten, du løftet meg opp. Du fikk meg til å føle meg så trygg. Jo eldre jeg ble, jo mer avskilt ble vi. Det var vondt, at det måtte skje mellom oss. Vi var så nære, og så like. Vi var som en person  i to forskjellige kropper. Du viser meg minner om tiden jeg var liten, alt vi gjorde sammen. Hvor beskyttende du var mot meg og søstrene mine. Hvor god person du var. Du fikk meg til å føle meg fortapt, jeg ville bare være i nærværet ditt. Jeg ville bare at du skulle komme tilbake. Få meg til å føle meg like trygg som du en gang fikk meg til å føle. Jeg våkner opp, er helt varm og forvirret. Hva skjedde? Jeg drømte om deg. Føltes ut som du plantet drømmen i hodet mitt. For å få meg til å forstå bedre. Jeg gråter imens jeg finner frem gamle bilder av oss. Ser på hvor lykkelige vi var den tiden. Jeg skulle ønske du var her, med oss.

Jeg reiser meg opp, går bort til skapet mitt og finner frem den gamle t-skjorten din, tar den på, og endelig føler jeg meg trygg. Jeg setter på musikken som du likte så godt. Jeg setter meg ned på sengen min, med tårer i øynene. Finner frem en liten kniv, legger den forsiktig på håndleddet mitt. Følelsene mine tar overhånd over meg.. Jeg drar kniven forsiktig over håndleddet, kjenner bare hvordan blodet renner nedover armen og hånden min. Jeg angrer på hvordan jeg var mot deg i den siste tiden din, tiden der du trengte meg aller mest. Selvhatet mitt pga det har en overhånd på meg.

Jeg legger meg forsiktig ned i sengen, tar dynen over hodet. Lukker øyene sakte igjen. Du dukker opp, jeg hører latteren din. Vi var plutselig tilbake da jeg mindre, du løfter meg opp. Du ser på meg med de klare og nydelige øynene dine. Første du sier er at du tilgir meg. Du klemmer meg inntil deg, lar meg gråte på skulderen din. Du så hvor skuffet jeg er over meg selv. Du gir meg et bilde. Et bilde der du holder meg i armene dine for første gang. Hvor glad du og mamma så ut. Jeg stopper opp, går til mamma. Tar hånden hennes, sier hvor glad jeg er i henne. Klemmer henne hardt, som en dobbel klem til dere begge. Jeg angrer, at jeg ikke brukte den siste tiden vi hadde sammen bedre. Skulle ha sagt skikkelig farvel til deg, og vært der 100% for deg i den harde tiden du hadde. Pappa, takk for at du var faren min. Bare tanken av deg gjør meg glad, men alikevel så trist. Jeg skulle ønske du var her nå, skulle ønske jeg kunne se deg, klemme deg, høre stemmen og ikke minst den smittsomme latteren din en siste gang. Hvil i fred, pappa. Jeg elsker deg.

26.11.2012 / 00:02 / mine beste / kommentarer (8)

August 2017 Mars 2017 Februar 2017 Januar 2017
hits