She only blame herself

Jeg ligger her i sengen min, jeg vil virkelig ikke på skolen. Dem er der. De slemme menneskene. Moren min kommer inn på rommet mitt, å sier at jeg må gå på skolen. Hadde hun bare visst hva som var gale. Men jeg vil ikke være en skuffelse for henne. Jeg vil vise at jeg er sterk nok. Jeg reiser meg opp, og går til speilet på badet. Jeg ser på meg selv, men jeg føler at det er en annen jente. Jeg tar vannet mot ansiktet mitt. Jeg må prøve å se lykkelig ut. Øyene mine er såre etter i går kveld. Det svir på armen min, arrene begynner å bli større å større. Jeg vil ha hjelp, men jeg vil ikke bli sett som den svake jenta. Jeg tar på sminken, og grer håret mitt. Jeg tar på meg favoritt klærne mine, med håp at dagen går bedre. Mamma og pappa står på kjøkkenet, men de vet ingenting om hva som skjer med meg. De tror enda at jeg er den lykkelige jenta jeg var når jeg var yngre. Jeg går til skolen, selv om jeg ikke vil. Dem står der, de slemme menneskene. Jeg prøver å gjøre at dem ikke legger merke til meg. Men de gjorde det. Dem kommer mot meg med et slemt smil. De merker det på meg at jeg er redd og nervøs. Det er jo det de vil. De kaller meg stygge ting, slår og sparker meg. De river opp genseren min, ser arrene mine. Kaller meg for en svak og oppmerksomhetsyk emo. De sier at jeg fikk det som fortjent. De ser ned på meg, imens de ler slemt. Ingen hjelper meg, jeg er helt alene. Dagen går sent. Jeg har vondt i hele kroppen. Jeg vil helst bare hjem, men mor og far må ikke få vite dette. Skoledagen er endelig ferdig, men der står dem igjen. De slemme menneskene. De kommer imot meg, klare til å skade meg. Det er ingenting jeg kan gjøre. De er ferdig, å går smilende bort fra meg. Det gjør vondt. Jeg reiser meg opp, og går hinkende hjem. Jeg kan ikke gråte, må se lykkelig ut. Mamma og pappa merker ingenting og tror alt er normalt som vanlig. Jeg går stille opp på rommet mitt, tar tak i dagboken min, å begynner å skrive ned mine tanker..

"En dag håper jeg virkelig at dette kan slutte. At jeg faktisk kan være den lykkelig jenta jeg later som jeg er rundt familien min. Jeg vil bare at det skal slutte, at jeg kan bli bedre. Jeg orker ikke mer av dette, jeg er virkelig ikke sterk nok lengre. Jeg vil bare at de slemme menneskene skal la meg være i fred. Jeg vil ha det som det var før.. Da jeg hadde venner som var der for meg, som tok meg for den jeg var. Men det blir aldri sånn igjen, for dem fikk meg til å forstå det. Jeg er hatet, for meg, er det er ingen vei tilbake."

Jeg legger dagboken på nattbordet, og legger meg ned i sengen med tårer i øyene. Jeg forstår, at hele verden vil bare at jeg skal forsvinne, ingen ville savnet meg uansett. Jeg finner tauet til foreldrene mine i rote rommet våres, og tar tak i kraken som står på badet. Jeg går inn på rommet mitt, setter på musikk, og lager en knute. Jeg står nå på kraken med tauen i hånden, binder den fast i kroken som henger på taket.. Endelig, kan jeg bli fri - er det eneste som er i tankene mine. Jeg gikk bort den kvelden, for alt ble for mye for meg, det ble for overveldende å leve med.

Hun hadde skrevet et brev til familien sin først:
"Mamma og pappa, jeg har ikke ord på hvor mye jeg skulle ønske at jeg var like lykkelig som jeg alltid later som jeg er. Jeg beklager virkelig for dette, men jeg er i en så sterk smerte, at jeg klarte ikke dette mer. De slemme menneskene gjorde til at jeg ble sånt, at jeg er borte nå. De fikk meg til å føle meg som et ingenting, tok alt og alle i fra meg. Jeg følte meg så alene og tom, hele tiden. Alle kuttene de fikk meg til å påføre på meg selv, alle tankene de ga meg, de ga meg så mange emosjonelle arr. Det siste dyttet, som til slutt tok meg i fra dere. Jeg beklager virkelig, dere aner ikke. Til de slemme menneskene: Tusen takk for alt dere gjorde mot meg. Det gjorde at jeg hatet meg selv over alt. Alle psykiske og fysiske sårene dere ga meg. Dere tok meg fra familien min, dere tok meg fra livet mitt. Jeg håper bare at dere har dårlig nok samvittighet nå, til å ikke gjør det samme igjen mot en annen person. Håper dere er enda like glade som dere var når dere slo meg, sparket meg og kalte meg alle de stygge tingene som dere gjorde. En dag, kommer nok dette til å ta livet av dere. Ha det bra. Jeg elsker dere ubeskrivelig, mamma og pappa. Vær så snill, aldri glem det."

Jeg har skrevet dette selv, for å prøve å få frem et poeng, men jeg oppmuntrer ikke til å handle på noe som helst som er skadelig for deg selv, eller andre. Vis du sliter med noe av dette, vær så snill å be om hjelp. Prøv å bli bedre for din egen skyld, for du fortjener virkelig ikke dette. Vær sterk, du klarer dette, har troen på deg selv - så er du på god vei.

 

4 kommentarer

Kristine

04.01.2013 kl.12:26

Wow, dette er utrolig godt skrevet! Veldig sterkt! Håper dette får noen mennesker til å tenke seg om.

maikenminverden.blogg.no

04.01.2013 kl.12:39

mobbere er taperne... så mange av dem er det og.

Jenny

04.01.2013 kl.12:48

Tror ikke noen mennesker er klar over hvilken makt de har...

Muligheten til å knuse et menneske totalt.

det er så ufattelig galt..

Lise

04.01.2013 kl.22:10

Kristine: Tusen takk! :) Ja, det håper jeg også ..

Skriv en ny kommentar




Hei :) Jeg heter Lise, er 23 år gammel og bor i Stavanger.

DESIGN:




hits