Min spiseforstyrrelse

Først og fremst: Sliter du med mye av det samme selv? Sliter du så mye med selvbildet at du dropper måltider? Be om hjelp, det er alt jeg kan si. Snakk med legen din og skaff en psykolog, før du havner så dypt i det at det føles håpløst. Går du på skole og ikke har råd til psykolog, snakk med helsesøsteren din. For guds skyld, snakk med noen som kan hjelpe deg. Og for all del, du kan til og med søke om å få hjelp og støtte av Nav til det. Men ellers - prøv heller å forandre litt på mat systemet ditt, gå på langturer, vær i aktivitet, vær snill med deg selv. Det finnes alltid sunnere måter.. du kommer bare til å føle deg mer elendig av sulting, tro meg. Husk å drikk mye vann også! En siste ting: Spiseforstyrrelser er en "reise" av ubehag og kvalme, hva enn du gjør, ikke gå den veien. 

 

 

Min spiseforstyrrelse. (kan være triggende) 

Jeg ble diagnosert med Anoreksia så ung som 13-14 år gammel. Jeg var ekstremt undervektig, så fikk et valg av min daværende lege, og det var å enten legge på meg et par kilo innen en kort tid, ellers så måtte jeg bli tvangsinnlagt. Jeg klarte utrolig nok å legge på meg, for jeg var livredd av tanken på å bli innlagt. Jeg følte meg ikke direkte overvektig, men jeg var så redd for å legge på meg. Jeg var så redd for å ikke være bra nok, tynn nok, eller fin nok. Jeg ville spise minst mulig, så jeg fant "energien" jeg trengte i brus og snop, som i senere tid har gitt meg tannproblemer. 

Flere år senere ble jeg frisk fra det, men ble fort diagnosert med en ny type - uspesifisert spiseforstyrrelse (EDNOS). Som er ganske likt Anoreksi, men har mye mindre fokus på kroppen min. Greia er at jeg vil legge på meg, mer enn alt annet, men jeg har et veldig dårlig forhold til maten. Det er litt vanskelig å sette ord på, for jeg forstår det ikke skikkelig selv - men blir ofte kvalm av å spise. Jeg utsetter det å spise så lenge jeg kan, og kan gå flere dager på minimalt med mat. Jeg legger meg ofte sulten, bare for å slippe å spise - noe som er veldig alvorlig i seg selv.

For å ikke snakke om side effektene som kommer med det. Jeg skjelver en del, får sure oppstøt, kaldsvetter, sover mye, kan føle meg helt utslitt selv når jeg ikke har gjort noe. Ettersom jeg ikke får den næringen jeg trenger fra maten - har jeg jernmangel -> blodmangel (ble sendt på sykehuset av legen min for jeg hadde så lav blodprosent, det burde vel si litt det), og vitamin mangel - noe som gjør at jeg føler meg konstant kvalm, søvnig, og ofte svimmel. 

For øyeblikket veier jeg ca 44 kilo - og har ligget på en vekt mellom 43 og 47 det siste året. Noe som er veldig undervektig, med tanke på at jeg er 170cm. Men det føles nesten umulig å legge på meg uansett hvor mye jeg spiser - åpenbart for selve problemet mitt, men for at jeg har en høy forbrenning i tillegg. Går opp og ned i vekt hele tiden.

Jeg er i psykisk behandling nå, etter litt over 10 år som diagnosert. Har fremdeles ikke funnet ut hva som gjør at jeg har det, men psykologen min mener at det nok ligger dypt i en traume fra barndommen - og det gir virkelig ikke mening for meg, for hva enn det kan være, har jeg ingen anelse om. Og det kommer nok til å ta en lang tid før jeg klarer å finne ut av det, og deretter bli kvitt spiseforstyrrelsen. Men jeg vil virkelig bli bedre, og ikke minst komme og bli på en normal vekt, og så klart få en sunnere spiserutine. Jeg føler meg så utslitt, så trenger virkelig å bli bedre - jeg skal bli bedre.

Dette er min opplevelse av det, ikke alle har det likt. Og vennen, du er bra nok akkurat som du er. 

Ingen kommentarer

Skriv en ny kommentar




Hei :) Jeg heter Lise, er 23 år gammel og bor i Stavanger.

DESIGN:




hits